Den store bukken kommer inn med brevet som fru Elgaker har skrevet.  Han er tydelig bekymret for den lille bukken og nå leter han etter skolen.  Den store bukken forteller at han har nemlig vært på skolen da han var liten og skolen var ikke noe bra.  Han forteller om den forferdelige fru Elgaker som var SÅ sint og fæl.

Men sannelig så vet han ikke hvor skolen er.  Heldigvis ser han et skilt som peker vei til skolen og nå skal han gå for å redde den lille bukken ut av klørne..  ..nei; klovene til fru Elgaker.  Den store bukken Bruse forsvinner ut.

Skoleklokka ringer 

Lille bukken og fru Elgaker kommer inn til skolen for å starte første time. Bukken får blyant, skrivebok og alt den trenger for å lære å lese og skrive. Det er god stemning og bukken trives godt på skolen med Fru Elgaker.  Av og til vil ikke bukken følge med eller han vil heller hilse på og leke med klassekammeratene.  Men fru Helgaker er tydelig og vennlig og forklarer lille bukken Bruse hva de skal lære og hvorfor de skal lære det.

De begynner å spille spill for å lære både bokstaver og tall. Det er gøy å spille, men den lille bukken taper og da blir han lei seg. Fru Elgaker viser at hun forstår at han blir lei seg, men lærer han noen triks for hvordan han kan håndtere de triste følelsene sine.
Fru Elgaker sier ting som «Det er vanskelig når man taper, men du tåler det» og «uansett om du taper i spill, er jo du en god bukk som vi er glade i.»

Innimellom gjør den lille bukken litt krøll, men fru Elgaker er tydelig på sine forventninger om hva de skal.  Hun er sannelig også rettferdig, hjelpsom og vennlig og dekker bukkens behov når han blir sulten, lei eller irritert.

Elgaker og lille bukk er opptatt med lekser da den største bukken kommer inn og ser hva som foregår. Han løper straks og gjemmer seg igjen før han begynner å hviske: «Åneiiii, Fru Elgaker!!! Hun er jo såååå fæl! Jeg husker at hun kjefta på meg fordi jeg tissa i blomsterbedet en gang da jeg var liten! Og jeg ble sendt rett til rektor. Den stoooore rektoren, med bustehue, lang nese og skumle øyne. Stakkars lille bukken, jeg mååå befri den!»

Så spør lille bukken fru Elgaker: «Hvor langt kan du telle?»
Elgaker svarer: «Langt!»
Lille bukken fortsetter: «Mer enn tusen?»
Fru Elgaker er fortsatt mest opptatt av leksene, men svarer: «Ja, mye mer..»
Lille bukken er fortsatt nysgjerrig: «Kan du telle alle de bøkene der?  Det tror ikke jeg..»
Fru Elgaker titter opp..  «Lett!» ..og så titter hun ned i bøkene igjen
Lille bukken: «Trur jeg ikke!»

Fru Elgaker tenker at nå er det best å følge bukkens oppmerksomhet og at hun kan kanskje vise at hun kan jo telle – og da vil nok Bukken bli motivert til å lære å telle han også.  Hun går bort til bøkene og begynner å telle dem....  «1 – 2 – 3 – 4 – 5 . . .»

Den Store bukken har hentet frem en lang pinne og prøver å pirke borti lille bukken for å få oppmerksomheten.  Lille bukken snur seg for å se hva det er.
«Jeg skal redde deg» hvisker den store bukken.
Lille bukken ser forvirret ut.  «Redde meg??» spør han forundret.  «Fra hva da?»
Store bukken ser redd ut.  «Fra SKOLEN VEL»
Lille bukken: «JEG vil ikke reddes.»
Den Store bukken fortsetter å pirke med pinne og fortsetter «KOM – jeg skal redde deg!»
Lille bukken sier høyt og tydelig at «NEI jeg vil ikke bli med deg!»

Nå snur fru Elgaker seg og lurer på hva det er for noe bråk.  Den store bukken gjemmer seg igjen mens den lille bukken finner på en unnskyldning og skylder på noe annet.
«Men hysj da små dyr – jeg kommer ut av tellingen når dere forstyrrer» sier fru Elgaker før hun snur seg tilbake og fortsetter å telle.

Den store bukken har ikke gitt opp lillebror og pirker igjen; «Du må komme – elga er jo farlig!»
Lille bukken prøver å vifte bort storebror og ber han om å gå bort.
Sånn holder de på til lille bukken nok en gang sier høyt og tydelig «SLUTT – jeg LIKER skolen!»

Elgaker snur seg igjen; «Hva var det? Nå kom jeg ut av tellingen. Ikke rop inne....»
Lille bukken prøver noe nytt: «Jeg roper ikke, det var han» sier han og peker på en av de andre elevene.
Fru Elgaker sukker og begynner å telle igjen.

Den store bukken vil ikke gi opp lillebroren sin og pirker igjen; «Du MÅ komme – det er SKUMMELT her!»
Nok en gang prøver lille bukken å vifte bort storebror og ber han om å slutte.
Og sånn holder de på til lille bukken nok en gang sier høyt og tydelig «SLUTT – det ER IKKE SKUMMELT på skolen!»

Elgaker snur seg igjen; «Hva var det? Nå kom jeg ut av tellingen. Ikke rop inne....»
Lille bukken sier han er sulten og at han ikke har mat – han fikk jo ikke ta med seg non-stop’ene sine.
Fru Elgaker går for å finne litt mat til lille bukken.  Mens hun er ute og henter mat kommer den store bukken fram og begynner å hale og dra i lille bukken.
«Du må komme nå, her er det skummelt» forklarer store bukken.
Den lille bukken blir lei seg og begynner å gråte mens han sier «Jeg vil ikke hjem! Jeg liker skolen, jeg liker å lære, jeg liker vennene mine!!!»

Akkurat da kommer fru Elgaker tilbake og den store bukken løper og gjemmer seg blant barna.
Elgaker prøver å trøste og hjelpe den lille bukken.
«Hva er det som er galt» spør fru Elgaker?
Den lille bukken forteller hva som har skjedd og peker ut storebror.
Fru Elgaker kjenner igjen den største bukken med én gang og begynner å smile.
«Næmmen – er det DEG?  Så moro!  Jeg kjenner igjen han der – det er jo bukken Bruse!» sier fru Elgaker.
Nå blir den store bukken livredd og ramser opp hvor fæl skolegangen var for han og om hvor mye Elgaker kjeftet og den skumle rektoren og alt sammen.
Elgaker ler vennlig og betrygger: «Åh, nei, det var i gamle dager det. Da var lærere myyyyye strengere og barna fikk straff når de ikke fulgte med. Og du tissa jo i blomsterbedet. Da husker jeg du måtte gå til rektor. Han var jo ikke helt god han rektoren der nei.....»

Den store bukken er fortsatt redd.. 

«Men nå er det ikke sånn lenger. Lærere på skolen er snille folk som hjelper barna.  Rektor er en god hjelper også» fortsetter Elgaker.  Og den lille bukken nikker og er enig!
«Er det HELT sant??» spør store bukken.
«Ja, det er HELT SANT!» svarer fru Elgaker, den lille bukken og de andre elevene.
«Åh...» sier store bukken og roer seg ned.

Fru Elgaker sier at «Nei, nå er skoledagen over, og at dette er min siste arbeidsdag. Jeg har blitt gammel og skal pensjonere meg.»
Sammen ramser de opp hva bukken har lært:
- beherske seg når han er sint
- lese
- telle til ti
- tåle å tape uten å gråte
- få nye venner

Så vinker de hadet til hverandre, og bukkene går videre, nå er det nemlig på tide å gå til seters og den mellomste bukken venter ved brua.
«JEG KAN LESE SKILTENE» utbryter den lille bukken stolt i det de går ut av skolen.