Elgkua fru Elgaker

Handlingen fortsetter fra sist; Minst’n våkner i teltet og kommer ut.  Han har sovet godt og nå sniker han seg stille ut for å se på iPad og spise NonStop.  Bukken er tydelig glad og koser seg skikkelig med å gjøre ting han kanskje normalt sett ikke hadde fått gjøre.

Men etter å ha spilt en stund og spist en del sjokolade så begynner han å bli utålmodig;

«Hvorfor bruker de andre så lang tid på å våkne??» undrer han.

«Nei, jeg går og VEKKER dem!» sier han og rusler inn i teltet.

«HÆÆÆ??!!!  DE ER JO BORTE JO!!» hører vi han rope fra inne i teltet – og nå hørtes han sint ut.  Og plutselig begynner han å kaste ting ut av teltet mens han skjeller ut den mellomste bukken og den største bukken – som jo ikke er der..

Ut flyr bamser, førstehjelpspakke og klær og ting og vi hører Minst’n rope ting som «TULLEBUKKER» og «DÅRLIG GJORT» før han kommer trampende ut og fortsetter å rope og trampe rundt.

Nå er det tydelig at han begynner å kanalisere sinnet sitt over til å planlegge å stange brødrene.  Stange dem, dytte dem ned i do og alt annet han kan finne på.

Mens han går der og tramper og stamper og brøler så finner han et brev.  Han åpner brevet, men det hjelper lite – for han kan jo ikke lese.  Dette gjør at han blir enda mer sint.

En som har hørt all brølingen er fru Elgaker.  Hun har nemlig ligget og sovet borte i hengekøya si i skogen og nå kommer hun ruslende for å høre hva det er som står på.  Fru Elgaker finner en liten bukk som er så sinna og som brøler og tramper rundt utenfor et telt.

«Hvem er du og hva skal det være godt for at du brøler sånn da?» spør fru Elgaker.

«JEG ER MINSTE BUKKEN BRUSE – OG JEG ER SINT!» brøler Minst’n.

«Ja, jeg kan jo se at du er sint, men hvorfor er du så sint da?» fortsetter elgkua.

Minst’n klarer ikke å fortelle hva som har skjedd, men fru Elgaker er ikke født i går (hun har jo tross alt et gevir med mange takker også) så hun hjelper Minst’n med å roe seg ned:

«Du, vet du hva som kan hjelpe når man er så sint?  Man  kan..»
«NEI DET VET JEG JO IKKE!!» avbryter Minst’n.

«Vel, du kan prøve å telle tennene dine..»

Det er ikke lett å få Minst’n til å bruke tunga til å telle tenner (for det viser seg at Minst’n ikke kan telle), men fru Elgaker gir ikke opp og foreslår pusteøvelser, å telle til 10 (selv om Minst’n fortsatt ikke kan telle), gjespe, putte hendene i lommene eller å sitte på hendene.

Minst’n begynner å klare å roe seg litt ned og til slutt klarer han å fortelle at

«BRØDRENE MINE HAR STUKKET FRA MEG –   U T E N   Å   S I   N O E !» roper Minst’n.

«..OG SE HER; ET BREV FANT JEG – MEN JEG KAN JO IKKE LESE»

Elgkua er forståelsesfull, raus og god og anerkjenner Minst’ns raseri og følelser.  Dette viser seg hjelper også for Minst’n.  Og så fortsetter hun å fortelle at hun er lærer på en skole – så hun kan lese brevet.

De finner frem brevet, som i mellomtiden har blitt krøllet sammen og kastet avgårde, og fru Elgaker leser; «VI HAR GÅTT TIL BRUA»

Nok en gang blir Minst’n skuffa, men denne gangen klarer han å ikke bli fullt så sint.

«Men du som er så stor – kan ikke lese..  Har du aldri gått på skolen da?» lurer elgkua.  Og når bukken forteller at han ikke vet hva en skole er så ber elgkua den lille bukken om å pakke sekken sin og bli med til skolen, for det er virkelig på tide å lære seg å lese og telle.

Minst’n pakker litt motvillig sekken (for han trenger jo ikke sekk…) og så blir han litt usikker..  «Men brødrene mine da?  Da er jo ikke jeg her når de kommer tilbake…»
«Jeg kan skrive en beskjed til dem jeg» sier fru Elgaker og så skriver de en lapp der det står «Jeg har dratt til skolen.  Hilsen minste bukken.»

De legger lappen på bordet og så rusler de avgårde mot skolen.